Paper Globe

Den gjennomsnittlige avstanden mellom jordens bane rundt solen og solen er omtrent 150 millioner kilometer (93 millioner miles), og det gjør en revolusjon hver 365,2564 gjennomsnittlig soldag, som kalles et siderisk år. I 1990 fanget Voyager 1 et bilde av jorden (mørkeblå prikker) fra 6,4 milliarder kilometer. Revolusjonen gjør at solen har en tilsynelatende bevegelse på omtrent 1 ° østover i forhold til stjernen hver dag, og bevegelsen hver 12. time tilsvarer den tilsynelatende diameteren på solen eller månen. På grunn av denne typen bevegelse tar jorden i gjennomsnitt 24 timer, som er en soldag, for å fullføre en full rotasjon rundt sin akse og la solen passere gjennom midt himmelen igjen. Gjennomsnittsfarten til jordens revolusjon er omtrent 29,8 km / s (107000 km / t), og den kan kjøre 12 742 km (7 918 mi) innen 7 minutter, noe som tilsvarer jordens diameter; den kan reise rundt 384 000 kilometer på omtrent 3,5 timer. Avstanden mellom jorden og månen. [2] I moderne tid, tiden da Jordens perihelium og aphelion vises henholdsvis 3. januar og 4. juli. På grunn av effekten av endringer i presesjon og orbitale parametere, vil disse to datoene endres over tid. Denne endringen har et syklisk trekk, som er Milankovitch-hypotesen. Endringen i avstanden mellom jorden og solen fører til at solenergien som er oppnådd av jorden fra aphelion til perihelion, øker med 6,9%. Fordi den sørlige halvkulen alltid vender mot solen på samme tid hvert år når den er nær periheliet, mottar den sørlige halvkule litt mer solenergi enn den nordlige halvkulen i løpet av et år. Imidlertid er denne påvirkningen mye mindre enn innvirkningen av rotasjonsaksehelling på den totale energiforandringen. Mesteparten av den mottatte energien absorberes av sjøvannet, som utgjør en høy andel av den sørlige halvkuleoverflaten.